Samtreningskurs med Marvin

I februar for litt over fire år siden ble Marvin min. Jeg ble kastet ut i samtreningskurset på kort varsel. Jeg pendlet mellom jobben i Hakadal og hotellet i Ski. Det var litt av en kabal som skulle gå opp og jeg kunne ikke være med hver dag. Likevel ble Marvin og jeg fort knyttet til hverandre.

Verdens fineste gutt!

Det blir trangt om plassen når tre hunder skal gjemme seg under bordet i restauranten mens vi spiser lunsj!

 I farta. Her trenes det på å trykke på trygghetsalarmen.

Ikke bare trening. Hundene har fri også, og da er det full fart!

Gode venner!

Starten - Salina

Jeg leste og hørte om servicehund for første gang høsten 2001. Da hadde jeg lenge hatt lyst på hund, men innså at jeg som rullestolbruker ikke klarte å ha en valp og all jobben det medfører. Servicehund? Hva er det? Dette må jeg vite mer om, tenkte jeg. Og vite fikk jeg. Jeg skrev til Blindeforbundets førerhundskole, fikk brosjyrer og søknadsskjema. Leste og funderte. Prosessen var i gang.
Jeg søkte, hadde besøk her hjemme av to trenere, senere av en trener og en hund. SÅ venting....
Det gikk ikke mange ukene og jeg fikk vite at jeg var blitt godkjent som servicehundBRUKER. Om jeg ville få hund visste jeg ikke, bare at jeg var aktuell kandidat.

Det gikk enda flere uker - så kom beskjeden: Jeg skulle få servicehund. Salina!

Salina kom inn i livet mitt i juni 2002. Da var jeg på Hurdalsenteret på et to ukers samtreningskurs sammen med 5 andre brukere som også skulle få hund. Det var mange tanker som gikk gjennom hodet før jeg reiste dit. Enda flere tanker gikk gjennom topplokket da jeg første kvelden fikk Salina inn på rommet mitt.
Vil jeg klare dette? Hvordan skal jeg klare det? Ha hvis dette ikke går? Det er mange år siden sist jeg hadde hund. Hva er det jeg egentlig har begitt meg ut på!
Kurset var slitsomt, men du verden så morsomt og lærerikt! Salina var selvfølgelig verdens vakreste "Goldrador". Rolig og trygg, leken og rampete og arbeidsvillig!

Jeg hadde på forhånd tenkt ut hva jeg ville bruke Salinas arbeidskraft til. det viktigste for meg var å få hjelp til å ta klær ut av vaskemasinen, plukke opp ting og hente telefonen. Dette var ting hun kunne før hun ble overlevet til meg. Nå var det for oss å finne en god måte å samarbeide på.
Hodet mitt gikk nesten i spinn - så mange ulike  kommandoer å huske på. Apport, telefon, fot, side, dør, dekk, bli, stopp, nei, braaaaa! Flink jente! Kom igjen! Samtidig måtte jeg tenke på hvordan jeg plasserte rullestolen i de ulike situasjonene.
Etter de første dagene var både Salina og jeg utslitt når kvelden kom.

Hver morgen etter luftetur og før frokost hadde Salina og jeg en liten pep-talk. Vet ikke om hun forsto så mye av det jeg sa, men koselige studer var det.  "Samtalen" var nok mest for å peppe opp meg.

De to ukene i Hurdal gikk så fort. Hjemme var jeg plutselig alene, men ikke overlatt til meg selv. Treningen med hundetrenerne fortsatte hjemme. Betryggende var det også å vite at de aldri var lengre enn en telefon unna.

Hverdagen inntok oss og for hver dag ble båndet mellom Salina, (Blondinen) og meg sterkere. 

Etter hvert som tiden gikk kunne jeg selv lære Salina nye oppgaver. Hun lærte fort å hente brus i kjøleskapet. Det var to økter á ti minutter med trening, så satt det som et skudd! Hun var blond utenpå med absolutt ikke inni!

En gang glemte jeg at det ikke lå brus der. Da kom hun med gulosten! Hun skulle jo hente noe :-)

Marvin

Marvin er født 25.11.2007. Han er en av flere søsken; Mia, Masi, Måne, Meta.... Alle med navn på M. Flere av søsknene hans er i arbeid,som førerhund og avlshund. Bare Marvin er servicehund.

Marvin ble født på Hundeskolen Veiviseren i Vestby. Her tilbrakte han sine første uker før han kom til sine forverter; Guro og Brage. Forverter gjør en fantastisk jobb. De har ansvaret for valpene fram til de er 1 til 1 1/2 år. Da må hundene tilbake til hundeskolen hvor de bli testet for å se om de egener seg til å være hunder med viktige jobber. Marvin ble altså servicehund.

Guro og Brage har gjort en flott jobb med Marvin. Her fra hans første vintertur. Greit med ryggsekk når en liten valp blir sliten!

Salina ble pensjonist da hun var 11 år gammel. Det skjedde brått, jeg fikk plutselig en telefon om at jeg ville få ny servicehund om to uker!
Jeg lo og gråt om hverandre. Gråt fordi det ble så overveldende, lo fordi jeg nå kunne være trygg på å få god hjelp i hverdagen.
Salina tok min foreldre seg av. Å ha to servicehunder samtidig er ikke det beste. De vil kunne konkurere om å utføre oppgavene. De gangene Salina og Marvin var sammen gjorde de nettopp det. I begynnelsen "vant" Salina, men etter hvert var det Marvin som overtok.
Selv om Salina var pensjonist så fortsatt hun å jobbe litt for mot og far, hun hentet posten, løp til postbilen når den kom. Hennes oppgave var også å bære ut søppelposen.

Marvin og Salina sammen i hagen hos mor og far.

Så har jeg altså begynt å blogge jeg også! Ble oppfordret av Jeanette Brettville for noen dager siden, og oppfordringer er til for å følges.
Siden jeg er helt fersk i denne aktiviteten, vet jeg ikke helt hvor dette bærer av sted. Jeg får bare prøve - og feile, veien blir uansett til mens man går.
Det er to ting som opptar meg og gir meg stor glede i livet.
Det første og viktigste er Marvin. Min fantastiske servicehund. Han er min servicehund nummer to. Salina var den første. Hun fikk jeg i 2002, i 2012 døde hun, nær tretten år gammel. Marvin fikk store sko å fylle, men han klarer oppgaven med glans!
Det andre jeg har mye glede av er håndarbeid og kreative aktiviteter. Jeg blir kalt strikkemaskin, og lever vel opp til det også. Jeg må ha et striketøy å holde på med - til glede for meg selv, venner, familie - og garnbutikken. Litt akvarellmaling blir det også i ny og ne...

Vis mindre

1