Starten - Salina

Jeg leste og hørte om servicehund for første gang høsten 2001. Da hadde jeg lenge hatt lyst på hund, men innså at jeg som rullestolbruker ikke klarte å ha en valp og all jobben det medfører. Servicehund? Hva er det? Dette må jeg vite mer om, tenkte jeg. Og vite fikk jeg. Jeg skrev til Blindeforbundets førerhundskole, fikk brosjyrer og søknadsskjema. Leste og funderte. Prosessen var i gang.
Jeg søkte, hadde besøk her hjemme av to trenere, senere av en trener og en hund. SÅ venting....
Det gikk ikke mange ukene og jeg fikk vite at jeg var blitt godkjent som servicehundBRUKER. Om jeg ville få hund visste jeg ikke, bare at jeg var aktuell kandidat.

Det gikk enda flere uker - så kom beskjeden: Jeg skulle få servicehund. Salina!

Salina kom inn i livet mitt i juni 2002. Da var jeg på Hurdalsenteret på et to ukers samtreningskurs sammen med 5 andre brukere som også skulle få hund. Det var mange tanker som gikk gjennom hodet før jeg reiste dit. Enda flere tanker gikk gjennom topplokket da jeg første kvelden fikk Salina inn på rommet mitt.
Vil jeg klare dette? Hvordan skal jeg klare det? Ha hvis dette ikke går? Det er mange år siden sist jeg hadde hund. Hva er det jeg egentlig har begitt meg ut på!
Kurset var slitsomt, men du verden så morsomt og lærerikt! Salina var selvfølgelig verdens vakreste "Goldrador". Rolig og trygg, leken og rampete og arbeidsvillig!

Jeg hadde på forhånd tenkt ut hva jeg ville bruke Salinas arbeidskraft til. det viktigste for meg var å få hjelp til å ta klær ut av vaskemasinen, plukke opp ting og hente telefonen. Dette var ting hun kunne før hun ble overlevet til meg. Nå var det for oss å finne en god måte å samarbeide på.
Hodet mitt gikk nesten i spinn - så mange ulike  kommandoer å huske på. Apport, telefon, fot, side, dør, dekk, bli, stopp, nei, braaaaa! Flink jente! Kom igjen! Samtidig måtte jeg tenke på hvordan jeg plasserte rullestolen i de ulike situasjonene.
Etter de første dagene var både Salina og jeg utslitt når kvelden kom.

Hver morgen etter luftetur og før frokost hadde Salina og jeg en liten pep-talk. Vet ikke om hun forsto så mye av det jeg sa, men koselige studer var det.  "Samtalen" var nok mest for å peppe opp meg.

De to ukene i Hurdal gikk så fort. Hjemme var jeg plutselig alene, men ikke overlatt til meg selv. Treningen med hundetrenerne fortsatte hjemme. Betryggende var det også å vite at de aldri var lengre enn en telefon unna.

Hverdagen inntok oss og for hver dag ble båndet mellom Salina, (Blondinen) og meg sterkere. 

Etter hvert som tiden gikk kunne jeg selv lære Salina nye oppgaver. Hun lærte fort å hente brus i kjøleskapet. Det var to økter á ti minutter med trening, så satt det som et skudd! Hun var blond utenpå med absolutt ikke inni!

En gang glemte jeg at det ikke lå brus der. Da kom hun med gulosten! Hun skulle jo hente noe :-)